Du er ikke min.
Jeg hører det stadig vekk.
At jeg ikke en gang må tenke det.
At du er noen andres.
Men når jeg ligger i de trygge armene dine
med hodet godt plantet på brystkassen din
og du kysser meg forsiktig
og kjærlig på nesen
da føles det som om jeg hører til der.
Så om du ikke er min
er jeg i hvert fall
din.
I natt hadde jeg en drøm som var så virkelig.
Den var så ektefølt at da jeg våknet ble jeg forundret over å være i sengen min, alene. For i følge drømmen min skulle du også ha vært der. Du skulle ligget der ved siden av meg. Under dynen min.
Og jeg måtte kjempe meg ut av drømmen. Tvinge øynene åpne for å se klart og tydelig at alt var helt likt som da jeg la meg noen timer tidligere. Ingenting var annerledes.
I hvert fall ikke med en gang. Men ettersom søvnen sakte forsvant forsto jeg at noe var forandret.
Du var nærere enn noen gang. Selv om du ikke lå her under dyna hadde du sakte krøpet under huden på meg.
jeg vet ikke
om det er sjebnens ironi
eller kanskje livets ironi
at jeg skulle
dra sä langt bort
for ä finne noe
som egentlig
er sä näer meg
men jeg hörer latteren i bakgrunnen
og jeg krymper meg
der i gär
mellom gamle og vakre slottsruiner
men eleven bröler
og de gamle husene
snakker til meg
og her blant all denne historien
skulle jeg finne
min egen korte historie
slike drömmer
og häp
en gang syner seg
at her
langt borte fra alt som er kjent
skulle jeg bare kjenne igjen
denne fölelsen
av avmakt
blandet med
varme sträler
oppover ryggmargen
hver gang han er näer
han som smiler sä nydelig
han som synger vakre melodier
om enn ikke til meg
og er det ikke sjebens ironi
at vi begge snart skal tilbake
at vi skal väre hverandre sä näer
men likevel sä fjerne
og jeg lurer pä om sjebnen
godter
seg
om den ler sin bitre latter
mens den fryder seg
over ä spre slik en glede
og sorg pä samme tid
eller om sjebnen bare förte väre veier sammen
sä jeg skulle forstä
og jeg vandrer disse brolagte gatene alene
sä langt borte fra ham sä mulig
sä jeg ikke skal föle
pä noe som helst
sä jeg ikke skal föle meg syndfull
sä jeg ikke skal tenke
og det er nesten som om jeg spör meg selv
om det kanskje ikker er sjebnen som ler
men kanskje heller djevelen selv
fordi han förte meg sä näer gud
uten ä kunne omfavne ham
"han skal være borte så lenge
men jeg kan ikke være sammen med noen andre
for jeg elsker han jo"
ordene etterlater en bitter smak i munnen min
"kunne du vært med noen andre
om du elsket noen?"
jeg trenges opp i et hjørne
har ingen ord
hva skal jeg svare?
at ja-
jeg kunne kanskje det
eller skal jeg svare at jeg vet ikke
for jeg vet ikke lenger hva det vil si å elske noen på den måten
jeg har ingen anelse
hvordan det føles
å ha dårlig samvittighet etter å ha gjort noe slik
ikke nå lenger
og jeg svarer bare
at jeg egentlig ikke vet
men at jeg virkelig
virkelig
håper
og ønsker
å føle det slik en dag
at det kan finnes en slik følelse
også for meg
I det jeg kikket på kalenderen
gikk det opp for meg
at det er gått to år
to år siden
jeg våknet med deg ved med side
hvor vårsola så vidt hadde begynt
å varme opp rommet
og huden din
var varm
og du pustet jevnt
jeg la hånden min på brystkassen din
kjente hvordan den hevet
og senket seg
to år
og alt er annerledes nå
men fremdeles tenker jeg på deg
minnes deg
om vagere
og mer diffust
enn den gang
jeg våknet opp ved siden av en annen i dag
du var fjernere enn noen gang
men samtidig nær
i underbevisstheten
i det han smilte til meg
og jeg tenkte på fortennene dine
på øynene dine
som skiftet farge
i solskinnet
idet strålene fløt bortover senga mi
jeg burde håpe han ikke er som deg
men gjør det ikke
jeg tenker at han burde være litt mer som deg
og skammer meg
og i det jeg legger hodet forsiktig
mot brystkassen hans
kjenner hvordan den beveger seg sakte opp og ned
stødig
tenker jeg på
om du fremdeles
har to medaljonger rundt halsen
og om du noen gang
tenker på meg
jeg skrev henne en sms:
"jeg googla han.."
"oi"
svarte hun
og vi begge vet at nå er det alvor
det føles litt rart å si
jeg liker han
han er en bra fyr
det er så lenge siden
det kribler i magen når jeg tenker
på ham
på smilet og brillene
og jeg tenker
jeg tenker på han mens jeg ser på tv
mens jeg snakker med dem
i dusjen
jeg tenker
og jeg lurer på
om kanskje jeg vil se han i morgen
og hva jeg skal kle på meg
i tilfelle
han er der
og jeg tenker på det
og det er litt rart
men veldig veldig fint
På vei bort.
- Farvel Stavanger, jeg vil savne deg.
Vinker forsiktig og legger den bak meg.
Og der står du.
Du som en gang gjorde denne byen vond
og vanskelig.
Som fikk meg til å velge andre gater.
Kastet meg bort fra brosteinen og over på asfalten.
Du kom for å si;
- det var ikke meningen.
Du kom for å si;
- jeg gjorde en feil.
Og sannelig gjorde du det.
Men jeg kan tilgi deg for det.
Alle kan gjøre feil.
Men jeg kan ikke la være å være sint.
Jeg er det enda.
Og jeg sier det til deg.
Og det føles godt.
Men jeg kom for å si farvel til denne byen med et smil.
Og du, du får meg ikke til å smile.
Derfor snur jeg meg ikke lenger.
Du er ikke lenger denne byen.
Ikke lenger mitt savn.
Jeg er ikke sikker på om det verste er at jeg møtte deg
falt for deg
og at jeg aldri skal få se deg igjen.
Eller om det verste kanskje er at jeg møtte deg
falt for deg
men aldri skal få fortelle deg det.
At jeg aldri skal få sagt at jeg elsker smilet ditt
øynene dine
hele deg.
Ut fra et lite blikk.
Det verste er at jeg aldri prøvde.
Og at jeg vet det er for sent.
At jeg vet
det er over.
hva jeg har gjort.
da ville du sperre opp øynene.
kanskje bli litt sint til og med.
om du bare visste
hva jeg har vært med på
om du bare visste
hva jeg tenker på akkurat nå
om du bare visste.
ble du nyfiken nå?
bra!
for du vil aldri vite
for aldri skal jeg selge sjelen min til se&hør
og aldri skal jeg bli kongelig.
Derfor.
Jeg lurer på om jeg trenger å si noe mer om den saken.
Hvis dette innlegget kun er ment for meg, så holder det kanskje med dette enkle og ene:
Derfor.
Jeg kan ikke tro at jeg hadde glemt.
At det var derfor.
Oh, its healing: BAM BAM BAM.
Og nå. Tilbake til null.
Og sint som faen.
Mest sint som faen.
Hvis du lurer på om jeg er trist.
Ja.
Men det er fordi du ikke ser det selv.
Og fordi du faktisk prøvde og ville dette.
Men du ser ikke selv at du ødelegger det.
Med å være litt mer
av deg selv.
Enn du burde.
Og vet du hva?
Det er derfor.
det er helt ufattelig
uforklarlig
at jeg ennå
et år etter
blir varm inni meg
(og litt sint)
av å se dine ord
i svart/hvitt
men jeg regner med
at det ikke er noe
jeg skal kunne forstå heller
disse følelsene
er over mitt
kunnskaps nivå
det viktigste er vel
hvordan jeg velger å reagere
hva jeg svarer
hva jeg sier
for det gjør ikke så mye lenger
jeg
har en hemmelighet
som bare jeg vet om
et blikk
mellom oss
som er vårt
og bare vårt
forbudt
fristende
og uforklarlig
gnister
som setter små sår
på blek vinterhud.
vil han glemme?
og når gresset
begynner å bli grønnere
et annet stedvil vi da møtes igjen?
som to fremmede, på hver vår vei
men likevel forent
i et minne
om et blikk
i en annen tid.
det finnes mange tårer ment for deg.
jeg har brukt opp alle.
lenge før det egentlig var ment.
men smerten
ble ikke større
eller mindre av den grunn.
du finnes et sted midt i mellom.
og det midt i mellom
kan jeg ikke leve med
eller i.
bare fordi
jeg alltid vil tenke på det rundt.
og fordi jeg ikke vil være
noe i mellom.
for noen.
det finnes en annen by
med en varmere luft
en annen lukt
lengtende blikk
og et annet smil
det finnes en by
hvor man glemmer
det som var før
og det som kommer etter
en by der nå er nå
og fortid og fremtid
er en annen historie
og i det jeg pakker kofferten
tar jeg med meg en bit av denne byen
hjem
vet du
hvordan det er
å være uønsket
i sitt eget liv
å være gjemt bort
i en krok
skjermet for omverden
for ingen må se
ingen må vite
jeg er noe annet
en annen del
av deg
ikke av deg
men av det
og slik som du
legger dyna over meg
blir jeg liggende der
trygt og godt og varmt
og jeg sovner og glemmer
tror jeg
for bare drømmene mine
husker
en annen seng
en annen dyne
en annen tid
en fastere hånd
og et varmere kyss
husker jeg denne smerten
om fem dager?
denne gangen.
smerten i øynene
under
rundt
i kanten, helt ytterst
når jeg tror alt er fint igjen
husker jeg det da?
når jeg ikke er alene mer
når du er her igjen
kilden
til denne flommen
av urettferdighet
den gnagende
altomfangende
smerten
som spiser meg opp innvendig
vet du
i det hele tatt
hva kjærlighet er?
vik fra meg.
lev slik du egentlig vil.
uten meg.
for jeg finner meg ikke i det
ikke da
ikke nå.
aldri.
jeg kjenner den kanskje ikke om fem dager
(smerten)
men jeg vet den har vært der.
og den vender alltid tilbake.
som en del faste lesere
muligens har lagt merke til
har det vært stille her inne en stund
og jeg har tenkt litt
på hvorfor:
kan det være det faktum at jeg ikke har så mye å si for tiden?
at jeg ikke er frustrert
eller like frustrert
som jeg har vært før?
eller er det det
at jeg heller får sagt ting
til dem det gjelder
at jeg rett og slett ikke TRENGER dette forumet lenger
for å få utløp
for tanker
jeg før trengte et sted å få utløp for?
jeg vet ikke.
men sånn er det.
ikke slutt å kom innom, det kommer nok mer etterhvert kjenner jeg meg selv rett.
jeg har hatt rare drømmer for tiden
de skal jeg skrive om en annen dag.
hysj!
du må være stille.
verden beveger seg sakte i dag.
og aldri kommer denne kvelden igjen.
og jeg tenker ikke på morgendagen en gang.
lyset brenner fremdeles.
noe er galt.
i livet mitt.
men det er ikke han.
eller de.
det er meg.
det er meg denne gangen.
noe er galt og jeg vet ikke hva det er.
noe jeg ikke har kontroll over.
og det er ganske skremmende.
Rag sier (00:49):
det er rart hvor fort ting endrer seg
*drikker rødvin humør*
K. sier (00:49):
åssen da?
Rag. sier (00:52):
bare tenker at plutselig en dag, setter du deg ned for å trekke pusten og så er alt annerledes enn det var.. i det du begynte å trekke pusten
Rag.sier (00:53):
plutselig er hele tilværelsen annerledes enn det var for litt siden.. du savner er noen andre
Rag. sier (00:53):
de du skriver om er noen andre
og det du bygger de faste rammene på er annerledes enn det var i begynnelsen
K. sier (00:54):
mm- og derfor kjenner jeg noen ganger så behov for å ha et eller annet fast i tilværelsen
stranda,eller Gud, eller mor og far,eller musikk
Rag.sier (00:54):
det handler om å holde fast
eller la gå?
K. sier (00:54):
flyte med
Rag. sier (00:55):
det er fine ting å holde ved
jeg tenker av og til at man ikke kan flyte med, med mindre man har noe som holder deg oppe
K. sier (00:55):
mm
jeg savner deg.
på en god måte
når alt er varmt og godt
og fint.
og du er langt borte
men også her.
jeg tenker på i går
meg og deg
hvor verden var myk
og du var varm og hvisket til meg
i stearinlyset.
jeg tenker på han
som sier at jeg er heldig.
noe som føles så rett
kan vel ikke være feil?
du tror DET spiser deg opp?
jeg skal fortelle
deg
at
DU spiser meg opp innvendig.
et kontor
med vinduer
ute til et verksted
og mannen
i blå t-skjorte (fremdeles solbrun etter sommeren)
som blunker
til deg
hver gang
han kikker opp
å møter blikket mitt
når jeg spionerer på han
Kanskje ikke for deg.
Du som ikke verdsetter.
En flom av tårer.
Korte hakkete åndedrag.
Prøver å puste.
Rolig.
Men får det ikke til.
Hiver etter luft, mellom tårene og den stadig voksende følelsen.
Lammende.
Og vond, vond.
En klump som ikke vil gå bort.
Og fornuften, som kjemper mot alt dette vonde.
Det er en underlig følelse:
Raseriet.
Og alt jeg klarer å tenke er at jeg må fokusere det bort.
Lese. Lese. Lese.
For hvis jeg ikke kan være det beste for deg:
så skal jeg i hvert fall være best
i mitt eget liv.
Selv med hetten godt trukket over hodet
(i Stavangerstormene)
ser jeg at det er du som sitter på busstoppet
(27)
selv om du ikke skulle vært her
mer.
Noen mennesker
kan ikke omfavne lykken
slik lykken fortjener
De higer stadig etter den
løper etter
venter
men når den kommer deres vei
snur de
Den er ikke god nok
ikke for dem
(de springer alltid etter noe annet)
støter den fra seg
som om lykken er noe man får
og ikke skaper
Si meg: hva er du redd for?
At alt skal bli bra tilslutt?
Sannheten?
Tåler du den?
At jeg skal våkne opp, og du ikke er der.
At jeg skal våkne opp å si ”jeg er glad i deg”, og du ikke vil smile lenger.
At jeg lever på en løgn.
At jeg er en av dem.
Men mest av alt
er jeg livredd
for å såre deg.
hva er de verdt disse tårene?
at veggene
i tilværelsen min
ikke faller sammen
og lar meg ligge underst
forgjeves ropende om hjelp
jeg sitter i dette fengselet
fanget
i edderkoppnettet ditt
nøye har du vevd tråder rundt meg
holder meg nede
men du kryper over meg
med nye bytter
det finnes ingen
tilgivelse
for det som er gjort
fulstendig viten
uten intensjon
om noe godt
disse vinduene
er gitter i mitt liv
og jeg skal
aldri aldri aldri aldri
mer
kikke lengselfult ut av dem
jeg
skal aldri aldri aldri
mer
kikke inn dem
for på mine kart
finnes ikke dette stedet
i mitt liv
ekstisterer du ikke
og i min historie
er du blanke
ark
"Golden Touch"
I know a girl with the golden touch
She's got enough, she's got too much
But I know, you wouldn't mind
You could have it all if you wanted
You could have it all if it mattered so much
But then all they know is how to put you down
When you're there, they're your friend
But then when you're not around
They say, "Oh, she's changed"
We know what they mean
Well they mean, they're just jealous
Because they never do the things
That they wish that they could do so well
That kind of girl, yes she's never alone
You leave a thousand messages on her phone
But you know you never get through
And you could have it all if you wanted, girl
You could have it all if it matters to you
But then all they know is how to put you down
When you're there, they're your friend
But then when you're not around
They say, "Oh, she's changed"
Oh we know what that means
Well it means they're just jealous
But they'll never do the things
That they wish that they could do so well
I saw my girl with the golden touch
Give me a taste but not too much
I never listen to the words of fools
Well, well, hey, you
You won't get it that way
But don't ask for too much
You're gonna need your golden touch
Because all they know is how to put you down
When you're there, they're your friend
And then when you're not around
They say, "Oh, she's changed"
And we know what that means
Well it means they're just jealous
But they'll never do the things
That they wish that they could do so well
-Razorlight
